Sex og samfunns historie - Sex og samfunn

Sex og samfunns historie

 

Seksualpolitikk i en historisk kontekst

Sex og samfunns engasjement har ført til at kvinner har fått bedre tilgang til helsetjenester. Samtidig, og også lenge før Sex og samfunn ble etablert, ble tema som prevensjon, abort og seksuell opplysning også løftet på den politiske arenaen.

Den modige og kontroversielle kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller (1868-1945) startet i 1913 (samme år som kvinner fikk stemmerett i Norge) en debatt med mål om å endre samtidens syn på prevensjon og abort. Hun sa da blant annet:

-Grunnlaget for all frihet må være rådighet over egen kropp og hva i den er. Det motsatte er en slaves tilstand.

Katti Anker Møller var en forkjemper for kvinners rett til selvbestemt abort, og startet Mødrehygienekontoret i Oslo i 1924 med støtte fra kvinner i Arbeiderbevegelsen.

Mødrehygienekontoret fikk mer enn 8 500 brev fra ulykkelige kvinner (og noen menn) som ba om hjelp i forbindelse med uplanlagte graviditeter. Møller kjempet også for at kvinner selv skulle få kontroll over egen fruktbarhet, gjennom at de fikk tilgang på prevensjon og informasjon om hvordan de kunne unngå å bli gravide.

Pessar, eller livmorkopp som det da ble kalt, var på denne tiden det eneste aktuelle prevensjonsmiddelet for kvinner, og Mødrehygienekontoret sendte disse i posten til kvinner rundt i Norge som ba om hjelp. Det ble etterhvert flere slike Mødrehygienekontor rundt i landet, og disse etablerte også egne tiltak spesielt for abortsøkende kvinner.

Katti Anker Møllers datter Tove Mohr (1891-1981) var lege og fortsatte morens arbeid. Hun satt på æresplass på Stortinget da dagens abortlov ble vedtatt i 1978. Også hennes datter igjen, barnebarn av Katti Anker Møller, politiker Tove Pihl (1924-1987), var på samme måte en forkjemper for kvinner rett til å ha kontroll over egen fertilitet. Hun sa i 1969 på Stortinget at ”Intet barn i Norge skal komme uønsket til verden.”

En annen sentral foregangsperson er Karl Evang (1902-1981). Han var lege og helseminister og startet på 1930-tallet en medisinsk revolusjon innenfor seksuell helse, blant annet gjennom Populært tidsskrift for seksuell opplysning.  Han samarbeidet også med Katti Anker Møller i arbeidet med opplysning om seksualitet og prevensjon.

Det var også andre modige kvinner som sto på for både kvinners og menns rettigheter innen seksuell helse, for eksempel Elise Ottesen Jensen (1886-1973).

 

Etableringen av Sex og samfunn

Sex og samfunn ble etablert 8. februar 1971, under navnet Sosialistiske legers forenings klinikk for seksuell opplysning (SOSLF). I 1990 ble Oslo Arbeidersamfunns kontor for prevensjon og abort, startet av legen Aud Blegen Svindland i 1970, innlemmet i SOSLF og navnet ble endret til Klinikk for seksuell opplysning (KSO).

I 2007 ble navnet endret til Sex og samfunn – senter for ung seksualitet. Fra januar 2014 ble Sex og samfunn en stiftelse.

Sex og samfunn ble etablert for å delta i kampen for lov om selvbestemt abort. Begrepet selvbestemt har fulgt stiftelsen siden den gang, og dannet en viktig grunnpilar for arbeidet. Fra 1971 og fremover var selvbestemt abort hovedfokus. Siden har også selvbestemt prevensjon og selvbestemt seksualitet vært fanesaker for stiftelsen.

Ved etableringen i 1971 jobbet legene og sykepleierne ved Sex og samfunn gratis på idealistisk grunnlag. Etterhvert fikk klinikken offentlige midler. Disse legene og sykepleierne var en viktig del av kvinnekampen gjennom sitt arbeid for å hjelpe kvinner med å få utført abort, og deltok også aktivt i samfunnsdebatten som omhandlet abortlovgivningen. Søknader om å få innvilget svangerskapsavbrudd ble den gang avgjort av nemnder. Legene ved Sex og samfunn infiltrerte disse nemndene slik at de gjennom et nettverk av leger som hadde samme oppfatning om kvinners rett til selvbestemt abort, fikk sendt abortsøkende kvinner til nemnder der alle fikk innvilget sitt ønske om abort.

På denne måten fikk Sex og samfunn anskueliggjort urettferdigheten med nemndsystemet. Legene og sykepleierne satte også medias søkelys på dette og var politisk aktive. De mente det var uakseptabelt at andre skulle bestemme over kvinners kropp, og var gjennom målrettet innsats med på å kjempe frem Lov om selvbestemt abort som ble vedtatt i 1978. Legene og sykepleierne ved Sex og samfunn var også pådrivere for at alle kvinner, både gifte og ugifte, skulle få tilgang til prevensjon. De var opptatte av seksualopplysning i skolen og av å fjerne tabuer rundt seksualitet.

Etter at abortloven trådte i kraft i 1979, ble den viktigste oppgaven for Sex og samfunn å forbygge uplanlagt graviditet. De ansatte arbeidet for å endre legers praksis ved forskrivning av prevensjon, og mente at kvinnens sosiale tilhørighet, eller om hun var forlovet, gift eller ugift ikke skulle ha innvirkning på tilgang til prevensjon. Kvinnen skulle selv få bestemme, og det skulle ikke stilles spørsmål om årsak til hennes ønske. Frem til slutten av 1980-tallet var hovedfokuset å hjelpe kvinner med abortbegjæringer og informasjon om, og tilgang til, prevensjon. Senere økte fokuset på forebygging og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner.

 

Seksualundervisning

I 1992 startet Sex og samfunn med seksualundervisning for 10. klasser i Oslo. Dette skulle være et prosjekt på to år, men var så vellykket at det ble et fast tilbud. Hele 90-95 prosent av Osloskolene benyttet seg av dette tilbudet. Fra og med skoleåret 2009-2010 ble seksualundervisning obligatorisk for alle Oslos 10. klasser.

Sex og samfunns seksualundervisning har en positiv tilnærming til seksualitet og legger vekt på selvbestemmelse og mestring. Seksuell trivsel, prevensjon, seksuelt overførbare infeksjoner, identitet, grenser, aksept og respekt for mangfold er blant temaene som tas opp i når vi underviser om seksualitet. Vår undervisning skal være et supplement, ikke en erstatning for skolens egen seksualundervisning. Grunnskolens kompetansemål inneholder flere relevante kompetansemål knyttet til seksualundervisningen, blant annet på 4., 7. og 10. trinn.

I 2015 underviste Sex og samfunn hele 240 10. klasser i Osloskolen.

 

Selvbestemt prevensjon

I forbindelse med 25-årsjubileet i 1996 innførte Sex og samfunn målsettingen om selvbestemt prevensjon, det vil si retten til selv å bestemme hvilken prevensjon man vil bruke. En av hindringene for dette var, og er fremdeles, manglende kunnskap hos helsepersonell. Gjennom veiledning og opplæring er målet fremdeles å bli kvitt myter og misoppfatninger som kan vanskeliggjøre valg av prevensjonsmidler. For eksempel tror mange, inkludert helsepersonell, at spiral kun kan brukes av kvinner som har født barn. Dette er en av de mange mytene vi jobber for å knuse.

Etterhvert ble også oppmerksomheten rettet mot å gjøre nødprevensjon reseptfri. Nødprevensjon besto i 1996 av en stor dose førstegenerasjon p-piller med høyere nivå av hormoner enn det som er vanlig i dag. Sex og samfunn delte ut denne typen nødprevensjon gratis fra 1995. Da de moderne nødprevensjonspillene kom var de kun tilgjengelige på resept. Sex og samfunn bidro sterkt til at de ble reseptfrie. Sex og samfunn jobber fortsatt for at all prevensjon skal bli gratis.

For å gi korrekt informasjon om alle aktuelle tilgjengelige prevensjonsmidler må helsepersonell ved Sex og samfunn til enhver tid ha god og oppdatert kunnskap om prevensjon. I dag deler vi også denne kunnskapen gjennom blant annet å utdanne såkalte «superbrukere» fra hele landet i langtidsvirkende prevensjon. Fra 1996 har ca. 100 hospitanter – for det meste helsesøstre og jordmødre – hvert år deltatt i hospiteringsbesøk med fokus på 10.-klasseundervisningen og kveldsklinikken.

 

Selvbestemt seksualitet

I 2002 lanserte Sex og samfunn målsettingen om selvbestemt seksualitet. Dette innebærer retten til å ha, føle og utøve sin egen seksualitet, så lenge det ikke strider mot norsk lov eller andre menneskers autonomi/selvbestemmelse. Vi mener at alle mennesker skal få være seg selv og ingen skal måtte skjule seksuell legning og undertrykke sine følelser. Sex og samfunn ønsker å gjøre det lettere å snakke om sex og seksualitet, og vi vil slik bidra til åpenhet og avmystifisering. En viktig del av dette arbeidet har vært faglig utvikling og kompetanseheving for ansatte ved Sex og samfunn. Videreutdanning i sexologisk rådgivning og psykisk helse er eksempler på dette.

 

Metodebok for seksuell helse

Sex og samfunn har helt siden starten hatt sin egen Metodebok, som er retningsgivende for arbeidet. Metodebok for seksuell helse er en håndbok i seksuell og reproduktiv helse.

Den første versjonen var en plastperm med håndskrevne ark, kun for internt bruk. I 1992 kom den første utgaven som ble tilgjengelig for helsepersonell. Siste reviderte utgave er fra 2015 og er den 7. i rekken. Denne utgaven har blitt oppdatert og utvidet med nesten 100 sider.

Metodeboken tar for seg det nyeste innen prevensjonsmetoder, undersøkelsesprosedyrer og anbefalinger når det gjelder seksuelt overførbare infeksjoner. Boken har også et eget kapittel om sexologi, som blant annet inkluderer sexologisk rådgivning, seksuell identitet og seksuelle problemer.

Sex og samfunns Metodebok har langt på vei satt standard for arbeidet med seksuell helse. Den er svært etterspurt og er nå pensum på flere av høyskole- og universitets-utdanningene for ulike grupper helsepersonell. Helsedirektoratet ønsker at Metodebok skal være en standard for alle som jobber med prevensjon og seksuell helse i et livsløpsperspektiv.

 

Påvirkningsarbeid

Sex og samfunn har siden starten i 1971 deltatt i samfunnsdebatten og drevet opplysningsarbeid i media, blant beslutningstakere og befolkningen forøvrig.

Sex og samfunn hadde i perioden 2004-2008 egen ungdomsspalte i Dagbladet, og ansatte medvirker både i spørrespalter i ungdomsblader og på ulike relevante nettsider, og har også vært medforfattere i fagbøker innen feltet. Ansatte holder foredrag over hele landet, blant annet rettet mot ungdom og kvinner med minoritetsetnisk bakgrunn og andre grupper.

I dag jobber Sex og samfunn som kvalitetssikrer for andre store aktører innenfor feltet, blant annet spørretjenesten Klara Klok og radioprogrammet Juntafil på NRK P3.

Stiftelsen har i de senere årene engasjert seg i politiske prosesser i større grad. Sex og samfunn leverer høringsuttalelser og innspill til partipolitiske program og relevante handlingsplaner og strategier, både lokalt og nasjonalt.

 

Veien videre

Sex og samfunn har oppnådd mye siden starten i 1971, men fortsatt har vi mye å kjempe for. Debatten som Katti Anker Møller og de andre foregangspersonene startet på 1920-tallet pågår fortsatt, men i andre former og omkring flere temaer.

Til tross for at lov om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, må vi fremdeles jobbe for å opprettholde denne retten. Denne menneske- og kvinneretten står sterkt blant de fleste her i landet, men det finnes krefter både i det norske og internasjonale samfunn som vil noe annet.

Tilbudet om selvbestemt prevensjon må gjøres allment tilgjengelig og forankres generelt i tilbudene. Når det gjelder kampen for selvbestemt seksualitet er det ennå en lang vei å gå.

Sex og samfunn har alltid vært – og vil fortsette å være – en spydspiss i arbeidet for bedre seksuell og reproduktiv helse og rettigheter for alle kjønn.

 

 

Om oss