Hvorfor er det så vanskelig å si ifra?

«Vi visste hva vi skulle gjøre hvis en av oss ble voldtatt, men vi ble handlingslammet da en av oss voldtok», skriver Morgan Alangeh i en kronikk publisert på NRK. I kronikken «Vennen som voldtok» forteller han om en venn som utøvde seksuell vold mot to kvinner i omgangskretsen. Han beskriver hvordan han og andre i vennegjengen stilte opp for kvinnene. Samtidig strevde han med å håndtere at en person han likte og stolte på hadde voldtatt noen.

Cornell-saken, hvor en tidligere kvinnelig student ved eliteuniversitetet Cornell saksøker universitetet, studentbrorskapet Chi Phi og syv menn knyttet til foreningen, har rettet et massivt søkelys mot tilskuernes rolle. Kvinnen i saken, i dag kjent som «Jane Doe», har fortalt at hun i 2024 ble presset til å ta ketamin og deretter voldtatt over flere timer av syv menn på en fest i brorskapshuset til Chi Phi.  

Det som har rystet offentligheten mest er ikke selve voldtekten. Derimot er det at den ble annonsert i en lukket gruppechat med 57 menn, hvor det ble reklamert for «free pussy». Flere av mennene i gruppa svarte med begeistring, men ingen sa noe imot. 

Både Cornell-saken og Alangeh sin kronikk aktualiserer hvorfor det er viktig å snakke om ansvarspulverisering og tilskuereffekten. For forebygging av seksuell vold handler ikke bare om hva den som utøver vold gjør. Det handler også om hva tilskuerne til volden gjør eller ikke gjør. 

Den som utøver vold, er ikke alltid den vi forventer 

Cornell-saken har rettet søkelyset på noen ubehagelige sannheter om seksuell vold. En av disse handler om hvem voldsutøveren er.  

Vi kan ha forestillinger om hvordan en person som utøver seksuell vold ser ut eller oppfører seg. Noen forbinder kanskje seksuell vold med fremmede, men den ubehagelige sannheten er at seksuell vold utøves ikke kun av fremmede. Den kan også utøves av mennesker vi kjenner, stoler på eller har en nær relasjon til. Det kan være en medstudent, en venn, en kollega, partner eller familiemedlem.  

Den som utøver vold kan også være en person vi har stor tillit til, for eksempel en lærer eller lege. Når personen er en vi kjenner og stoler på, kan det være vanskeligere å ta inn over seg det som har skjedd, eller vite hvordan vi skal reagere.

Hva er ansvarspulverisering? 

Ansvarspulverisering (på engelsk diffusion of responsibility) er et sosialpsykologisk fenomen. Begrepet brukes til å forklare hvorfor enkeltindivider føler mindre personlig ansvar for å handle eller gripe inn når flere mennesker er til stede eller kjenner til en situasjon. Ansvaret kan oppleves som det er fordelt eller spredt utover en større gruppe, det er altså «pulverisert». Dette kan resultere i at hvert enkelt individ tenker at «noen andre» kommer til å si ifra, hente hjelp eller gripe inn. Når flere venter på at noen andre skal handle, kan det paradoksalt nok føre til at ingen gjør noe i det hele tatt. 

Ansvarspulverisering henger sammen med det som kalles tilskuereffekten (bystander effect).  

Hva er tilskuereffekten? 

Tilskuereffekten beskriver hvordan tilstedeværelsen av andre kan påvirke sannsynligheten for at noen vil gripe inn i en situasjon. Fenomenet viser til at tilskuerens passivitet skyldes en kombinasjon av ansvarspulverisering og sosial påvirkning, hvor andres reaksjoner påvirker ens oppfattelse av en situasjon som nødssituasjon og om det er behov for intervensjon.  

Det er flere faktorer som kan påvirke om og hvordan enkeltindivider griper inn i en nødsituasjon. For eksempel: Dersom tilskueren er anonym, er det mindre sannsynlighet for at vedkommende vil gripe inn. Om det er uklart at situasjonen er en nødsituasjon, er det også mindre sannsynlighet for at noen vil gjøre noe. Og, som ansvarspulveriserings-fenomenet viser, vil det også være mindre sannsynlig at noen vil hjelpe dersom det er mange tilskuere. Men det er likevel viktig å presisere at flere tilskuere ikke automatisk fører til passivitet.  

I en forskningsoversikt, som inkluderer 85 studier om tilskuerintervensjon ved seksuell vold, fant man at forskningen ikke gir et entydig svar på hvordan tilstedeværelsen av andre tilskuere påvirker sannsynligheten for at noen griper inn. Samtidig fant forskerne at mennesker oftere har til hensikt å gripe inn når de tror at jevnaldrende selv vil støtte en slik atferd eller selv ville ha grepet inn. 

Hva er tilskuerintervensjon? 

Tilskuerintervensjon handler om hvordan personer som observerer, overværer eller får kjennskap til en situasjon, kan gripe inn for å forebygge eller stanse skadelig atferd. I arbeidet med å forebygge seksuell vold handler det blant annet om å gjøre det lettere å reagere når noen tråkker over andres grenser. 

Målet er ikke at tilskuere skal overta ansvaret for volden, men at de skal ha kunnskap og verktøy til å handle når de ser, hører eller får vite om grenseoverskridende atferd. Tilskuerintervensjon kan også bidra til å utfordre sosiale normer som bagatelliserer seksuell vold eller gjør det vanskelig å si ifra. 

Det å gripe inn trenger ikke å bety at man konfronterer personen som utøver volden direkte. Hva som er hensiktsmessig, avhenger alltid av situasjonen. Derfor er det viktig å velge en framgansmåte som ivaretar sikkerheten både til den som griper inn og den som er utsatt. 

Hvordan kan vi gripe inn? 

Tilskuerintervensjonen handler om å reagere når vi ser eller får kjennskap til at noen kan være i ferd med å skade eller krenke andre. Det trenger ikke bety at vi skal konfrontere personen direkte. Vi kan også avlede situasjonen, hente hjelp eller følge opp den som er utsatt etterpå. 

En mye brukt modell for tilskuerintervensjon beskriver fire strategier, ofte kalt de fire D-ene. Disse strategiene kan også brukes i digitale rom: 

• Direct – si ifra direkte: Dersom det er trygt, si tydelig ifra om at kommentaren eller handlingen ikke er grei. 

• Distract – avled: Om det ikke føles trygt å konfrontere noen kan du avlede oppmerksomheten, eller hjelpe den som er utsatt med å komme seg bort fra situasjonen. 

• Delegate – hent hjelp: Spør andre om hjelp eller kontakt noen som har mulighet til å gripe inn. 

• Delay – følg opp: Dersom du ikke grep inn der og da, sjekk inn med den som ble utsatt etterpå og spør om hvordan vedkommende har det. 

Vi vil også trekke frem et femte prinsipp: ikke delta. Ikke le med, spre krenkende innhold eller bagatelliser det som skjer. Det å la være å støtte opp om grenseoverskridende atferd kan også være en måte å bidra på.

Vi har alle en rolle i å forebygge seksuell vold 

Ansvaret for seksuell vold ligger alltid hos den som utøver den. Å snakke om tilskuerrollen betyr ikke at venner eller andre rundt er ansvarlige for å ha forhindret et overgrep.

Samtidig handler forebygging av seksuell vold også om å skape sosiale miljøer der det er lettere å reagere når noen går over andres grenser, hvor grenseoverskridende atferd ikke bagatelliseres, og der personer som griper inn får støtte. Forebygging av seksuell vold handler derfor også om å utfordre normer som aksepterer eller tolerer vold. 

Vi kan ikke alltid vite hvem det er som vil utøve seksuell vold. Derimot kan vi påvirke hvilke holdninger og handlinger som aksepteres i vennegjengen, på skolen, på arbeidsplassen og på nett. 

Vi har alle et ansvar for kulturen vi er med på å skape, og vi har alle en mulighet til å utfordre en kultur der det oppleves som lettere å tie enn å si ifra.